Nyttig lesning

Omfanget av psykososiale problemer bak avvik i adferd er meget høyt. Det samme er etterspørselen etter hjelpetiltak. De fleste behandles med legemidler. Når slike problem settes under et biologisk fokus blir behandling av avvik, kalt «sykdom», ikke dekkende. Diagnoser er ubrukelige verktøy for gjennomgripende hjelpetiltak da de beskriver symptomer, ikke de komplekse årsakene til «sykdommen».

Nye generasjoner frarøves normale levekår

Diagnoser sykeliggjør det normale, til og med vonde følelser som alvorlige sorgreaksjoner. Sorgreaksjoner er vår mentale egenterapi. Det forlanges en depresjonsdiagnose på menneskers reaksjoner på død hos nære andre for at de skal få rett til sykemelding. Diagnosenes makt skiller mellom de som får og dem som ikke får. Diagnoser kan også ha en moralistisk funksjon. Mange kan oppfatte diagnoser som en dom mot livsstil og er selvforskyldt på linje med fedme og kols. De møtes med krav som «skjerp deg». I det politiske liv er det også sterke krefter for å diagnostisere sosiale opprør og uakseptabel adferd som psykiske avvik. Man ufarliggjør reaksjoner mot urettferdighet og undertrykking i samfunnet.

Jeg sørger. Jeg er ikke syk

Avvikende adferd har lenge vært gjort til diagnoser. Homoseksualitet var en diagnose i Norge frem til 1977. Skytebasen, Arnold Juklerød, ble tvangsinnlagt på Gaustad Sykehus i to år og tvangsmedisinert for sine heftige angrep på skolepolitikken på 1970- tallet. Den konstruerte diagnosen på Gaustad var «kverulant paranoia» (ICD10). En kverulantisk personlighet er ikke sykdom. En kverulantisk personlighetsforstyrrelse er plagsom for omverdenen men er i verste fall en sak for politiet og rettsvesenet.

Rådende sosiale regler og kulturelle hovedstrømninger ligger til grunn for vår oppfatning om «normalitet». Den endrer seg med samfunnets utvikling. Mens det normale sykeliggjøres, blir avvik friskmeldt. I USA er det røster for å verne om normaliteten. Bak «Saving Normal», ligger en bekymring for at nye diagnosekategorier vil medikalisere menneskelige tilstander som sorg, fråtsing, bekymringer, stressreaksjoner, sinne hos barn og glemsel hos eldre.

Ikke spør «Hva er galt med deg?» Spør: «Hva er skjedd med deg?». «Hvordan har ting påvirket deg?». I en trygg setting og dialog settes ord på hva som har skjedd og hva er vanskelig. Sammen finner vi fram til hensiktsmessige sosiale handlinger som oppleves som mestring. Dette er psykoterapiens grunntanke. Samtaleterapiens styrke. Her har verken diagnoser eller legemidler noen terapeutisk mening.